Posts Tagged ‘veiledning’

Pemmer Sætre:

viser til doktoravhandlingen til Rafste «Biblioteket et sted å lære – eller et sted å være»
Konkluderte med at det primaært var et sted å være.

Biblioteket som en del av den skjulte læreplanen.

Ønsker bibliotekene å komme ut fra «skjulet», og hvordan kan det gjøres ?

Mange former for veiledning ? Viktig å kjenne grensene for bibliotekfaglig veiledning. Hva faller utenfor det som er faglig begrunnet, etisk forsvarlig eller metodisk fornuftig

Veiledning er en utv.orientert samtale, preget av tillit og trygghet.

Hvilken rolle vil jeg fylle (Handal og Lauvås, 2006)?
– faglig garantist
– kontrollør
– samtalepartner
– pådriver. (Lett å bli overivrig og ikke tenke over hvem du snakker til)
– inspirator
– følelsesmessig støtte
– klage- og trøstemur
– faglig «ballvegg»

Generelle spm.typer:
Utvidende (Kan du fortelle mer om… Er det andre ting…)
Avgrensende (hva gjorde du da ? Hva skjedde da ?)
Kognitive (hva tenker du om dette?)
Affektive (hvordan opplevde du det?)
Utfordrende (er dus ikker på at det er dette det handler om?)
Info.spm (hvilke rammer arbeider du innenfor?)
Refleksjonsspm (hvordan tror du dette best kan løses?)

Nyttig å reflektere over veiledningssituasjoner. Hva går bra? Hva går ikke bra? Kan du få innspill fra noen rundt er det også veldig fruktbart.

 

Read Full Post »

Turtle Beach
Image by jdegenhardt via Flickr

Siste del av dag 1 ser for meg ut som en innholdsrik økt ut fra PP. Næss er høgskolelektor i Bodø med skoleledelse, veiledning/rådgivning og spes.ped. som undervisningsområder.

Hva ser vi – og hva ser vi etter? er stikkord fra første PP med bilde av en skilpadde på vei mot det store havet. Skilpadden jeg fant på Flickr har nok ikke like klar oppfatning av i hvilken retning det bærer.  :) Næss tar utgangspunkt i Mathisen & Høigaards «Veiledningsmetodikk» (2004) når han skal definere hva veiledning er:

•Veiledning er utviklingsorienterte samtaler der formålet er å bidra til refleksjon og ettertanke og gi hjelp til å gjøre kvalifiserte valg som vil kunne føre til endring og forbedring av praksis og begrunnelsene for praksis.
•Det karakteristiske ved samtalen er at den gjennomføres i en atmosfære av gjensidig tillit og er preget av støtte og utfordring
Med ståsted i yrkesfaglig veiledning lister han opp følgende punkter som er relevante for utvikling av «veisøkers» refleksjoner og handlinger:
– Realitetsorientering: Hva handler denne problemstillingen/denne oppgaven/dette yrket egentlig om?
– Bevisstgjøring/personliggjøring: Hvordan står jeg rustet i forhold til de utfordringer jeg nå skal møte  – og hva kan jeg gjøre for å møte den tilværelsen jeg vitterlig kommer til å stå i? Hva trenger jeg hjelp til?
– Kunnskapsoppbygging: Hvordan kan jeg arbeide videre for å koble teori, overførte kunnskaper, erfaringer (og forskning?)
– Kompetanseutvikling: Hvordan minke gapet mellom det jeg sier/tror at jeg gjør og kan få til og det jeg virkelig gjør ?
– Veiledningen tar utgangspunkt i at det er veisøkers  forståelse og utvikling som står i fokus og som skal utfordres og støttes.
Videre peker han på at veiledning handler om å minske gapet mellom det jeg tror jeg gjør og/eller ønsker å gjøre og det jeg reelt gjør/får til. Han mener at første målsetting må være å «gjøre den veiledede bevisst om at det fins et slikt gap».Mål 2 blir da å «medvirke til endring av praksis/kompetansehevning som minsker gapet».
Han har to modeller som viser hvordan veiledningens muligheter påvirkes av hvor trygg/utrygg man er i forhold til det å gi/ta imot veiledning og i forhold til hvor trygg/utrygg man er faglig sett. Han peker på at for stor grad av trygghet kan komme til å hindre utvikling på samme måte som for lite trygghet bidrar til økt motstand.
I en annen modell som minner meg på Atkinsons prestasjonmodell for mestringsbehov i forhold til utfordring, vises sammenhengen mellom kompetanse/ferdigheter og utfordringer: ved høy kompetanse, men lite utfordring oppnås kjedsomhet eller frustrasjon. Motsatt: lav kompetanse og høy grad av utfordring gir angst eller bekymring. Det ideelle er å befinne seg i flytsonen.
I tabellen nedenfor vises hvordan graden av støttende eller styrende atferd påvirker muligheten for veiledning. De to øverste boksene øker mulighetene:
Reblog this post [with Zemanta]

Veiledningsfeltet beveger seg i områdene mellom omsorgstradisjonen (terapi, rådgivning), via handling/refleksjon (konsultasjon, supervision), til en håndverkstradisjon med mester/lærling-modellen (undervisning,instruksjon,ordre)

Han beskriver videre hvordan veiledning påvirkes av selvbildene til den som veileder og den som blir veiledet. Det handler om i hvilken grad man evner å se egne og andres sterke og svake sider uten å føle seg truet av det.

Vanlige hindringer for konstruktiv kommunikasjon:

1.Vår tro på altomfattende enighet som grunnleggende prinsipp for et godt samarbeid – å se forskjeller som noe fruktbart. Å ha betydning i et fellesskap er nettopp å kunne vise forskjellighet. Samarbeid er å arbeide sammen om noen felles mål man kan enes om. Vi må lære oss å sette pris på egne og andres «forskjeller”

2.Vår tendens til å handle på grunnlag av gjetninger og antagelser om hva andre føler og tenker – noen klassikere: Jeg vet nok hvordan han føler det. Han tror kanskje ikke at jeg skjønner hva han tenker. Han burde skjønne at jeg også har et behov. Hun burde vite at jeg ikke vil ha det sånn. Hun må da skjønne et hint. Hun gjør det bare for å ergre meg. Vi kan ikke lese hverandres tanker, og vi kan ikke forlange at andre kan lese våre tanker for å vite hva vi vil. Da må vi slutte å tolke hverandre «mellom linjene» og heller sjekke ut med den andre hva vi har forstått og få tilbakemelding på det. Stikkord: åpenhet, klarhet, mottakelighet. «Hvem-har-rett»-problematikken blir vanskelig.

3.  Vår tendens til å stenge av for tilgjengelig informasjon fordi vi er så opptatt av våre egne argumenter og eget syn på saken – interesse for andre, innlevelsesevne, positiv aktelse og aktiv lytting

Noen feller og fallgruber for veiledere:

•Ansvarsfellen: vi  har medansvar for å tilrettelegge for en prosess, ikke for å gjøre alt selv
•Utålmodighetsfellen: det hjelper ikke hvor godt vi vet hvordan det kan gjøres så lenge ikke den andre ser det – du kan ikke danse swing med en som er i valsetempo
•Intellektualiserings: eller sentimentaliseringsfellen: får vi til å arbeide faglig og saklig uten å miste den personlige tonen? Vanskene med hvor mye og hvordan man skal formidle av seg selv
•»Drop-innom»-fellen: å få til gjensidig forpliktende avtaler som holdes i stedet for å droppe innom – man kan meget lett gjøre de andre forvirret og bli ganske forvirret selv
•Popularitetsfellen: vi kan bli utsatt for urimelige krav og forventninger til hva vi kan utrette, da kan man lett falle i fellen om å bli ”godt likt” ved å unngå den motstand og de konfrontasjoner som trengs)

Tips om tilbakemeldinger:

•Tilbakemelding skal være spesifikk – ikke generell , og det innebærer at den skal være  konkret beskrivende, undrende eller spørrende – ikke ensidig  vurderende
•Den som gir tilbakemelding, skal ta hensyn til både mottaker og seg selv – det du sier skal du stå  inne for, men det betyr ikke at du skal ut med alt hjertet er fylt av
•Tilbakemeldingen skal rettes mot forhold og handlinger de(n) andre faktisk kan gjøre noe med
•Tilbakemeldinger  skal ikke uten videre påtvinges noen akkurat når du synes du må si noe
•Valg av tidspunkt for og formen på  tilbakemeldinger  kan ha mye å si
•Vi kan ikke løse de(n) andres problemer eller oppgaver gjennom tilbakemeldinger, det må vedkommende klare selv ut fra sine forutsetninger
•Veksling mellom støtte, press og åpen samtale må ses i sammenheng  med den andres utviklingsnivå og hva slags situasjon og utfordring det handler om.
Kunsten å gi råd:

•Dette blir en form for modell-læring som kan bidra til at kollegaer lettere snakker om og står i sin egen situasjon
•Å gi direkte råd betyr at veileder åpent gir uttrykk for sine meninger om en situasjon og om hva den andre bør gjøre. Faren er selvsagt at det fratar den andre muligheten for å kartlegge/analysere egen situasjon og ansvar – for man fikk jo et «direktiv» fra en i posisjon (du sa jo at jeg skulle gjøre det). Kanskje bør vi huske på det med å ta «ladningen» ut av tilrådingen:
–Med ladning: Det beste ville være å bruke denne boken! Hadde jeg vært deg, ville jeg brukt denne boken! Du må bare bruke denne boken!
–Uten ladning: En mulighet er å å bruke denne boken! Er det å bruke denne boken noe du bør tenke på?
•En mulig hjelperegel : Gi direkte råd  og anvisninger først på det tidspunkt der du mener den andre er kommet så langt i sin refleksjon at vedkommende er i stand til å problematisere eller avvise råd. Det vil være et tidspunkt der råd ikke etterkommes fordi jeg sier dem, men fordi de oppleves som gode og fornuftige eller avvises fordi de er uaktuelle akkurat nå.
•En felle for oss er å gi råd for å tilfredsstille egne behov for å være den gode hjelper, for å vise at vi er så kompetente eller for å vise våre kolleger hvor godt vi ser.
Kunsten å lytte:

Noe vi trenger skolering og livslang trening i. Noen vanlige fallgruver :

•Ikke adekvat lytting : under samtalen tenker en mest på egne ting
•Evaluerende lytting: en gir seg ikke hen til den andres fortelling, men begynner å tolke, gjette og anta alt for tidlig
•Siling: en siler den informasjon en får ut fra egne filtre (antakelser, verdier, interesser)
•Læring: vi «ser» og «hører» det vi selv har lært
•For faktaorientert: en blir for logisk orientert og kan miste helhetsbildet
•For følelsesorientert: en blir for opptatt av den andres og egne følelser i stedet for å holde seg på sporet
•»Øvingssyndromet»: er det vi sier rett? Er responsen riktig? – vi blir mer opptatt av å gjøre og si det rette enn å høre etter hva den andre sier
•»Sympatifellen»: tendensen vi kan ha til å bli for sympatisk og omsorgsfull, slik at vi mister distansen og ikke ser terrenget og de alternativene som fins
Kloke ord om oppfatning og hukommelse:

Verden forholder seg til oss som vi forholder oss til verden. Ettersom korttidsminnedelen av hjernen vår (KTM) bare kan være opptatt av noen få ting (6-7) om gangen, er det viktig hva vi lar den beskjeftige seg med. Dersom vi som veiledere/mentorer turer i vei med alt for mye i alt for lange baner, sprenger vi fort den andres muligheter til å ta i mot – det kan lett bli den grøten som bare flyter gjennom og setter lite spor. Dersom vi selv fyller hodene våre med andres feil og mangler, anklager og irritasjon, spørsmål om hvem som har rett eller systematisk selvforsvar, blir det liten plass til konstruktiv tenkning og muligheter for å nå et mål. Derfor er det i utgangspunktet bare ett menneske i verden vi kan forbedre – oss selv

7-trinns modell for veiledning
FASENE
Den veiledede presenterer saken/problemet vedkommende står i uten å bli

kommentert eller konfrontert – Den veiledede

Fokus på å analysere, utforske, ramme inn og avklare hva en vil jobbe med.

Fasen kjennetegnes av refleksjon og ettertanke – Begge

Den veilededes egne alternativer, ideer, strategier, råd –

Den veiledede
Her kan veileder supplere, rådgi og eventuelt støtte og videreutvikle

det som er kommet for dagen i steg 1 – 3 – Veileder

Det er den veilededes hovedansvar å gi en vurdering av de ideer og alternativer,

strategier og råd som samlet sett er kommet fram under 3 og 4.

veisøker trekker fram det som virker mest aktuelt å ta fatt på –

Den veiledede, men kan utvikles som dialog
Den veiledede utfordres på å konkretisere hva som skal etterfølge samtalene

i form av forpliktende handlinger – Den veiledede, men veileder utfordrer

”Debrifing” – begge
(kort) Samtale og avklaring om hvordan deltakerne har opplevd samtalen

Til slutt: Høigaards 4B-modell

1. Bygg en forestilling om en realistisk løsning

Start med å utvikle og utforske en forestilling om hvordan den veiledede ønsker å ha det (på utvalgte områder). Nye/tilpassede framtidsforestillinger i seg selv en god endringsstart. Identifiser:

·Hva er den veiledede ønsker og hvilke kjennetegn vil vedkommende se når man har nådd dit man vil
2. Beskriv mål/hensikt Mål skal ikke bare angi retning, men også vise hvilke skritt som allerede er tatt mot målet. Fokus nå er å tydeliggjøre detaljerte, realiserbare og små løsningsmål

·Detaljerte og konkrete beskrivelser av hva den veiledede vil oppnå
3. Bekreft unntak Finn fram og gjør tydelig tilfeller, hendelser, handlinger der den veiledede har mestret problem på en god måte og gjort noe som fungerer

·Identifiser det som allerede gjør/har gjort av det som ønskes oppnådd
4.  Begynn å gjøre noe som skaper endring/får ting til å skje Ideen om å foreta seg noe som faktisk utgjør en forskjell som syns, har iallfall to muligheter innebygd:

-å fortsette å gjøre noe av det som allerede virker bra

-å starte opp med noe som er helt nytt og annerledes

Målet er å motivere den andre til å omsette fra ideer til tanker til handling

·Utgangspunktet er å gjøre mer av det som virker og som er i tråd med det den veiledede ønsker

Read Full Post »

Skau: Gode fagfolk vokser
Gjøsund: To eller flere
Imsen: Elevens verden – innføring i pedagogisk psykologi

DEFINISJONER – KOMMUNIKASJON

Hammacheck (1982): formidle eller overføre info/budskap, dele erfaringer og ta verbal eller ikke-verbal kontakt for å skape mening for 2 eller flere mennesker

Fischer (1981): sos. samspill og komm. er sammenfallende

Latin=communicare, «gjøre felles»

Sosial prosess: binder sammen eller skaper skille

Sentralt i kommunikasjonen?
Meningen, budskapet (innholdet)
Forholdene mellom de som kommuniserer
Den enkeltes persons følelser, oppfatninger og holdninger
Måten vi kommuniserer på

KOMMUNIKASJON SOM PROSESS

Situasjon (Tid, sted, ytre forutsetninger etc.)
Relasjon (forholdet mellom partene, innstillingen etc.)
Måten (tegn, spr ten språk, symboler)

En liten youtubesnutt om hva som kan skje når man kommuniserer med systemansvarlige

Når mennesker kommuniserer med hverandre, spiller også den ikke ikke-verbale delen av
kommunikasjonen en avgjørende rolle.
Både assosiasjoner, ideer, holdninger, følelser påvirker hvordan informasjonen blir oppfattet og tolket av dem som kommuniserer (Jacobsen & Thorsvik Thorsvik, 2007: 251).

Opptil 70 % av kommunikasjonen tolkes gjennom kroppsspr kroppsspråk.
Opptil 20 % utgjør mimikk og intonasjon
Bare rundt 10 % utgjør selve budskapet.

NON-VERBAL KOMMUNIKASJON

Kroppsbevegelser, gester, ansiktsuttrykk (inkl. blikk) og kroppsholdning
Paraspråk som trykk, styrke på stemmen, ansiktsuttrykk, tonehtonehøyde, tempo og pauser
Fysisk utseende som klær, hår og sminke
Berøring
Romforhold, fysisk tilstand
Tidsbruk som punktlighet, ventetid og samværstid
Symbolske ting som formidler budskap

Hva kjennetegner deg når du kommuniserer med andre ?

De viktigste funksjonene til nonverbal kommunikasjon er
Å erstatte verbal tale i situasjoner hvor vi for eksempel ikke tør eller kan si hva vi mener direkte.
Å være et positivt komplement og være støttende til verbal tale for eksempel smile når vi roser.
Å utrykke konflikt med verbal tale igjennom dobbeltbudskap, for eksempel si noe annet enn man kroppslig utrykker
Å regulere verbal tale, for eksempel signaler ved turtaking
Å definere viktige sosiale forhold mellom deltakere, for eksempel status, makt og nærhet via selvpresentasjon og reaksjon på andre.
(Grenness 1999)

Faktorer som bidrar til et godt samspill med elevene ( Nygren):
Lytter til elevene
Stiller spørsmål til elevene
Bevisst og våken for elevenes sosiale og emosjonelle liv
Oppriktig overfor elevene
Respekterer og anerkjenner elevene
Leter etter positive sider med elevene

Faktorer som bidrar til et dårlig samspill med elevene ( Nygren):
Hører ikke hva elevene forsøker å si
Bruker spørsmål som våpen mot elevene
Forutinntatte meninger om elevene
Kategorisk
Spiller på elevenes følelser

Åpne -/sperreresponser
Åpnere: fortell mer / Dette er interessant, jeg vil høre mer / Hva synes du selv…? / Fortell nå alt fra begynnelse til slutt / Hva mener du egentlig om dette? / Dette høres ut til å være vanskelig ..
Lukkere (sperre-responser): Befale, dirigere / Advare, true / Formane, moralisere / Gi råd, forslag / Dømme, kritisere / Avlede, spøke vekk / Trekke seg unna / Latterliggjøre / Finne årsaker for den
andre / Analysere, forklare / Undervise, oppdra

Oppgave:
1. en forteller – en lytter på aktiv måte
2. en forteller – en lytter på passiv måte
3. en forteller – en lytter på en saboterende måte – oppleves intenst ubehagelig

Dett var dett! Nå satser vi på at flyene går …

Read Full Post »